Raphael

Det venter i tåka.
Uansett hvor hun har vært, har hun vært her for lenge. Det ble vanskeligere å henge fast i det hun visste, og husket.
Hvor enn de forsvunne drar, ville hun nødig bli med dem.
Ventende, flyvende, pustende, holder de tak bak henne, men hun er bare gjenskinnet. Det er ikke lenger noe holdbart i henne. Det er ingenting for dem å holde fast i, ingenting som kan dra henne ned i ilden, eller videre frem gjennom tåken.
Det er bare hun og vinden, og hun kan knapt høre den.
De hvisker til henne, prøver å vende tanken til ro, hvile.
Hun svarer ingen. Det er ingen stemme igjen.
Kun et spøkelse av hvem hun var,
og for lenge et gjenferd.
Det er en tynn trå gjenværende, og den er i ferd med å forsvinne.


It waits in the mist.
Wherever she's been, she's been there too long. It's getting harder to hang on to what she knows, and remembers.
Where the dissappeared ones go, she would hardly go with them.
Waiting, flying, breathing, they hide behind her, but she is but a reflection. There is nothing more to hold on to. There is nothing for them to grab, nothing to pull her into the fire, or through the mist.
It's just her and the wind, and she can barely hear it.
They whisper to her, tries to get her mind used to ease, rest.
She will not respond. There is no voice left.
Barely a ghost of who she was, and a ghost for too long.
Only a single thread remains, and it's dissappearing.